28 desember 2009

Favoritter fra 0-tallet del 3 - TV-serier

Elefantfabrikken kårer de seks beste tv-seriene fra 0-tallet.


1. The wire
Helt ukontroversiell førsteplass her, det ser ut til å være temmelig bred konsensus om at denne politi-og-røver-serien fra Baltimoore er av det aller ypperste som er produsert for tv noensinne. Har du ennå ikke sett alle fem sesongene med Omar, McNulty, Stringer Bell og de andre er det bare å få ut fingeren. Sesong fire og to er best, med femmeren som den svakeste, men det er verdt å se alle sammen.

2. Uti vår hage
Bård og Harald er de morsomste på tv i norge fortsatt, og de to seriene av Uti vår hage med Atle Antonsen på laget er det mest gjennomarbeidede og proffe de har gjort. Team Antonsen var nok større og mer populært, men dette står seg atskillig bedre for ettertiden.

3. Firefly
Har ikke blitt sendt på tv i norge, ble økset etter en halv sesong, ble bare laget tretten episoder. Cowboyer i verdensrommet. Et fantastisk ensemble i et originalt og samtidig veldig gjenkjennelig miljø, med et oppsett som med letthet kunne gitt oss minst fem-seks sesonger med kvalitetsunderholdning. Det som finnes er i hvert fall reint tv-gull. Anbefales på det varmeste, må kjøpes på import-dvd eller lastes ned.

4. The office
Ricky Gervais og Stephen Merchants geniale tv-serie er kanskje den som har hatt mest å si for tv-humor de siste ti årene. Den kvasi-dokumentariske stilen er kopiert av utallige beundrere, med mer og mindre hell. Så pinlig at at det ofte nesten ikke er morsomt. Jeg må innrømme at jeg overhodet ikke likte dette første gangen jeg så det.

5. Family guy
Det er kanskje unødvendig å skrive om og om igjen at tv-serier er ujevne? Jeg mener, det ligger vel temmelig implisitt i mediets natur, at det er umulig å lage episode etter episode i nøyaktig samme kvalitet? Uansett, jeg sier det igjen – en ujevn serie, men på sitt beste er den fantastisk morsom. De fire første sesongen er klart best, men fortsatt dukker det opp gull innimellom. Sjekk også American dad, laget av de samme folka, den har fått mindre kudos enn den fortjener.

6. The shield
Her har sesong syv ennå ikke kommet ut på dvd i Norge, så den har jeg ikke sett. En velspilt og bekmørk politiserie. Shane er en av de beste karakterene på tv noensinne. Noe ujevn er den, men sesong fem med Forest Whittaker i rollen som tidenes kjipeste internetterforsker et høydepunkt.


Hederlig omtale: Six feet under, Deadwood, Mad men, The extras, Sopranos, Band of brothers, Curb your enthusiasm, Rome.

11 desember 2009

Favoritter fra 0-tallet del 2 - skiver

Etter den voldsomme suksessen med kåringen av de beste filmene fra 0-tallet (se forrige post) er det tid for å gyve løs på albumutgivelser fra de siste ti åra.

En ydmyk innrømmelse: her har jeg ikke supergod oversikt, uten at jeg lar det stoppe meg fra å synse i vei. Lista mi har en slagside mot begynnelsen av tiåret, noe som enten betyr at det ble laget bedre musikk da eller at jeg ikke er like aktiv lenger på å følge med på nye ting på musikkfronten. Helst det siste, tenker jeg.

Her er de ni beste skivene fra 0-tallet:

1. Yankee hotel foxtrot - Wilco (02)

Plata som antagelig blir stående som Wilcos mesterverk for ettertiden får æren av å toppe lista. Sterke låter i nydelig innpakking, med støyinga til Jim O'Rourke som deilig krydder innimellom. Jeg skjønte ikke en dritt av denne plata de første gangene jeg hørte den, for øvrig. Etter hvert, derimot - oh la la!

2. Time (the revelator) - Gillian Welch (01)

Denne skiva hørte jeg ikke før mange år etter at den kom ut, i 2007 må det ha vært. Da så jeg også dama spille live på Down on the farm-festivalen i Halden, en storveis opplevelse, og det minner meg på at jeg selvfølgelig må lage ei liste med tiårets beste konserter også. De beste låtene her er så gode at det er til å gråte av. Håper det kommer ei ny skive fra Welch & Co snart.

3. Trees outside the academy - Thurston Moore (07)

Fantastisk bra skive fra Mr. Sonic Youth. Hvorfor denne ikke har fått mer oppmerksomhet og skryt er for meg et mysterium. Thurston spilte den inn i stua til J. Mascis, og sistnevnte bidrar med gitarspill på flere spor. For folk som liker lyden av god gitar er denne skiva helt fantastisk. I tillegg er låtene jevnt over ordentlig gode.

4. Source tags & codes - ...and you will know us by the trail of dead (02)

Gutta i Trail of dead er helt utrolig dumme. På en av skivene er det med en dvd-dokumentar om bandet, og det er så kleint at jeg aldri har orket å se hele greia. De gangene jeg har sett dem live har det også vært sånn at jeg har blitt flau på deres vegne når de har åpnet munnen for å snakke. Særlig han fyren som heter Jason. Han er dessuten skikkelig stygg i tillegg. Utrolig flaks for han at han spiller i et bra band, ellers hadde han aldri i livet fått seg dame. Men dumme folk kan lage bra musikk, og dette er det overlegent beste de har gjort.

5. No more shall we part - Nick Cave & the bad seeds (01)

Denne skiva hører jeg ikke på så veldig ofte lenger, men er antagelig den av platene på lista jeg har hørt flest ganger. Surret og gikk på stereoanlegget mitt stadig vekk i 01, 02, 03. Mange mener at Abbatoir blues/lyre of Orpheus er en sterkere skive, men jeg har aldri fått samme foten for den.

6. Sky blue sky - Wilco (07)

Wilco igjen, denne gangen med Nels Clines usannsynlig gode gitarspill. Inneholder det Audun Vinger ett eller annet sted beskrev som dette tiårets viktigste gitarsolo, hva nå det skal bety. Vi snakker om Impossible Germany, en låt som egentlig er ganske middels men som heves til fantastiske høyder på grunn av før nevnte solo. Ellers mange bra låter og nesten ingen kjedelige, som er en god oppskrift å følge dersom man vil lage et bra album.

7. Chutes too narrow - The shins (03)

Det er to plater jeg hører på når jeg har et akutt behov for å komme i bedre humør. Den ene er Velvet undergrounds Loaded og den andre er denne. Skikkelig, skikkelig god popmusikk, rett og slett.

8. "Love & theft" - Bob Dylan (01)

Bob, Bob, Bob, som dem sier i The julekalender. Denne plata er mye bedre enn folk tror, og jeg blir overrasket hver gang jeg hører på den over hvor bra den er. Bobs beste på 0-tallet, helt klart. Apropos Bob, her kommer en brannfakkel: radioprogrammet til Bob er dritkjedelig.

9. Raising sand - Robert Plant & Alison Krauss (07)

Fryktelig fin skive, et samarbeid hvor resultatet er blitt større en summene av enkeltdelene. Veldig voksen skive, egentlig, både pen og pyntelig er den, men har allikevel nerve. Jeg angrer som en hund at jeg ikke så dem live i Spektrum da de var på besøk i fjor.


Boblere: Smile - Jayhawks, Sonic nurse - Sonic Youth, Hot rail - Calexico, Enjoy the melodic sunshine - Cosmic rough riders, For Emma, forever ago - Bon iver, Good news for people who love bad news - Modest mouse, American IV the man comes around - Johnny Cash, Ten new songs - Leonard Cohen, Begin to hope - Regina Spektor, Turn on the bright lights - Interpol, Gold - Ryan Adams, Is this it - The strokes, A moutful - The dø, 69 love songs - Magnetic fields, Soft focus - Euroboys.

Tiårets overlegent største nyhet på musikkfronten: Spotify.

Som en førjulsgave fra elefantfabrikken til alle brasilianere som leser denne bloggen (og dere andre også), her er en spilleliste med utvalgte låter fra topplista (minus Bob Dylan, for "Love & theft" ligger ikke på Spotify, pluss at jeg la til noen låter fra boblerne også) - værsågod!

For en lignende, men lengre og atskillig mer gjennomarbeidet kåring se Stians kåring av de 100 beste skivene fra 2000-tallet (pågående frem til jul)

neste - konserter, bøker, tegneserier

07 desember 2009

Favoritter fra 0-tallet del 1 - Filmer

Da er tiden inne for å oppsummere 0-tallet, the noughties, eller hva man nå skal kalle det tiåret som vi straks trer ut av. I en serie av på det skrivende tidspunkt uvisst hvilken lengde skal jeg foreta en høytidelig og bunnseriøs kåring av mine personlig favoritter innen ulike sjangere.

Eller kanskje jeg bare skribler ned det første som faller meg inn.

Jeg regner jeg med at elefantfabrikkens ikke ubetydelige leserskare* sitrer av spenning og forventning, så uten flere dikkedarier setter vi i gang med kåringen av tiårets åtte beste filmer:


1. No country for old men (Joel og Ethan Coen, 07)

Knakende god filmatisering av Cormac McCarthys roman, av gutta som jeg nesten hadde mistet troen på etter et par litt slappe filmer tidligere på 0-tallet. Javier Bardem som Chigurh er den skumleste og tøffeste skurken på film noensinne. Også er filmen bekmørk og fullstendig uten håp for menneskeheten, og det er en kvalitet man er nødt til å like og respektere i et kunstverk. Knallbra film.


2. Cidade de Deus (Fernando Meirelles, 02)

Igjen en skikkelig mørk og håpløs film hvor det går til helvete med alle på den ene eller andre måten. Sterkt skuespill av unge og utrenede skuespillere, og en historie som åpenbart bygger på virkeligheten, uten omsvøp og dikkedarer. Knallbra film.


3. Inglourious basterds (Quentin Tarantino, 09)

I Quentin Tarantinos siste mesterverk er det imidlertid lite som har med realisme og virkelighet og gjøre. En helt usannsynlig underholdende film med den nest beste filmskurken fra det siste tiåret, Hans Landa i Christoph Waltz skikkelse. Og igjen en film hvor alt og alle går til hundene på den ene eller den andre måten. Knallbra film.


4. The wrestler (Darren Aronofsky, 08)

Hvem hadde trodd at premiedusten Darren Aronofsky, mannen bak den oppskrytte drittfilmen Requiem for a dream, faktisk kunne lage en skikkelig god film? Ikke jeg, i hvert fall. Men dette er bra, og ikke bare fordi Mickey Rourke er så sinnsykt stygg. Men mye derfor, selvfølgelig. Favorittscenen er den hvor Rourke og Tomey diskuterer 80-tallet versus 90-tallet. 80-tallet vinner, såklabert. Denne filmen er den minst mørke på topplista så langt, men det går ikke spesielt bra med folka i denne filmen heller. De prøver, i det minste. Og så dør de, eller mister sitt livs kjærlighet. Knallbra film.


5. Lost in translation (Sofia Coppola, 03

Søt og stillferdig film som logisk sett ikke burde vært på denne lista, men som er det allikevel av grunner jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Bill Murray er en fantastisk skuespiller (se også Broken Flowers) og Scarlett Johansen er kanskje også en bra skuespiller, det vet jeg ikke, hun er bare så vanvittig pen i denne filmen at alt spørsmål om talent eller ikke talent er fullstendig irrelevant. Slutten er åpen, skikkelig vidåpen, noe som enten er helt genialt eller irriterende pretensiøst, jeg er ikke helt sikker. Knallbra film.

6. The hours (Stephen Daldry, 02)

Igjen en film som jeg egentlig ikke burde like, og som muligens er pretensiøs drit. Men jeg tror ikke det. Nicole Kidman er Virginia Wolf på en overbevisende måte, og dette er filmen som fikk meg til å skjønne at hun faktisk er en bra skuespiller. Sikkert derfor Tom Cruise ikke ville ha henne lenger, han skjønte at hun har mer talent nesetippen enn han har i hele kroppen. Går det galt med alle i denne filmen også? Ja, så vidt jeg kan huske gjør det det. Knallbra film.

7. Control (Anton Corbijn, 07)

Her er en film som jeg i hvert fall ikke trenger lure på om er pretensiøs, for det er den! Så til de grader! Laget i svart-hvitt, til og med! Mer effektivt kan man vel ikke signalisere at man driver med Kunst og Viktige Ting. Mange alvorlige personer som stirrer tankefullt ut i lufta er det også her. Handler om Ian Curtis og Joy Division, og er gripende også for folk som ikke bryr seg spesielt mye om musikken deres. Også her går alt skikkelig til helvete. Knallbra film.

8. Me and you and everyone we know (Miranda July, 05)

En vanvittig søt og morsom film, sukkersøt egentlig, og med massevis av sånne egentlig sykt irriterende "vimsete men sjarmerende" karakterer, a la Amelie om du skjønner hva jeg mener, så jeg burde ikke like denne filmen, overhodet ikke, men den er så bra og så smart at den slipper unna med det og jeg liker den allikevel. En sånn film som late anmeldere kaller "en humørbombe" eller noe lignende. Her går det faktisk ganske bra med ganske mange av folka. Knallbra film.


Boblere: Brokeback mountain, The dark knight, Little miss sunshine, This is England, Eternal sunshine of the spotless mind, The incredibles, Y tu mamá también, High fidelity, Oh brother, where art thou?, Mystic river, Adaptation, Munich, Before sunset, Broken flowers. Det har blitt laget vanvittig mange bra filmer det siste tiåret! Og jeg vet at det finnes masse bra der ute jeg aldri har sett, og som sikkert kanskje muligens burde vært med på denne lista.


Egentlig hadde jeg tenkt å ha Ghost dog av Jim Jarmusch på førsteplass, jeg var helt sikker på at den kom i 00, men så viser det seg at den kom i 99, gitt. Men det er en vanvittig bra film som anbefales alle og enhver.

Mest oppskrytte drittfilmer fra 0-tallet: Amelie, Requiem for a dream, There will be blood.


Neste: 0-tallets beste skiver.


*I oktober måned hele 14 unike treff, hvorav 6 Brasilianere som tilbrakte i snitt 0.34 sekunder på forsiden før de klikket seg videre. Alt ifølge Google Analytics.

04 november 2009

Vidunderbarn

Så har man endelig lest "oppfølgeren" til Seierherrene, Roy Jacobsens nyeste roman - Vidunderbarn.

elefantfabrikken: Og hva er dommen?

olajostein: Fin bok, absolutt, men et sleipt og unødvendig salgstriks å kalle den en "oppfølger". Har fint lite med Seierherrene å gjøre, annet en at miljøet er det samme, og at et par bikarakterer fra den ene boka dukker opp i denne. Oppvekstshistorie med en faktisk historie, et plot, og det er jo faktisk en litt interessant vri.

elefantfabrikken: Men det kommer altid et men...

olajostein: Ja, den martres av det samme problemet som Seierherrene lider under, nemlig det at fortelleren insisterer i alt for stor grad på å være fortolker av sin egen historie. Her er jeg-fortelleren en guttunge på ti-elleve år, men han tenker og formulerer seg som en voksen mann. Og det blir i litt for mange passasjer både kleint og dårlig. Men et solid stykke bok, det er det.

01 august 2009

Seierherrene - Roy Jacobsen

Denne boka er, som den opplyste leser antagelig vet, en av de nominerte i Aftenpostens lett underlige ”Beste Oslo-roman etter krigen”-kåring. Tidligere har jeg bare lest en del noveller av Jacbosen, nok til å kunne slå bombastisk fatt at han er en av de beste nålevende novelleforfatterne vi har her i landet (sjekk for eksempel Fugler og Soldater).

Igjen en bok som setter seg store mål (det er vel det man kaller bredt anlagt*) (i likhet med tidligere omtalte Underworld) – denne gangen er det nyere norsk historie som får gjennomgå, sosialdemokratiets fremvekst, klassereiser og overgangen fra jordbruk/fiske til industri og deretter tertiærnæring av ymse slag. Godt tenkt, stort sett velskrevet, ofte medrivende og med enkeltscener av mesterlig kaliber (ordet idealtid har fått en litt ny klang i mine ører, blant annet). Boka er i to deler, og det er den første delen som er aller best, del to har et tidvis stort og irriterende problem – fortelleren (som jeg mistenker er mer eller mindre identisk lik med forfatteren) glemmer tidvis at han skal fortelle og går i stedet over til å fortolke det som skjer, han insisterer på å vise leseren hva som er meningen med hans egen beretning, og det merker jeg at jeg irriterer meg over. Det er så jeg får lyst til å ringe Roy og brøle ”Show, don’t tell” i telefonrøret.

Men, noen skjønnhetflekker til tross, dette er ei jævlig god bok, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Roy Jacobsen i nær fremtid – nå i høst kommer oppvekstskildringen Vidunderbarn som visstnok har noen løse linker til Seirherrene, og som ryktene sier er svinaktig bra.


* et begrep jeg alltid har sett på som litt suspekt når det dukker opp i anmeldelser, om en ikke like suspekt som adjektivet frodig som aldri noensinne har gitt meg lyst til å åpne en bok.

27 juli 2009

Elefantfabrikken på twitter

Nå kan man følge elefantfabrikken på twitter og få beskjed om oppdateringer (noe som skjer opptil flere ganger i året!) - klikk på tittelen for link.

Oppdatering: denne twitterkontoen eksisterer ikke lenger.

26 juli 2009

Underworld - Don DeLillo



Diger og tjukk bok som forsøker å oppsummere Amerika som nasjon hele etterkrigstiden og frem til slutten av årtusenet (boka kom ut i 1997). Baseball, militærmakt, søppel og kondomer er de bærende metaforene.


DeLillo er egentlig en sånn type forfatter jeg ikke er helt sikker på om jeg liker, veldig smart, nesten litt for smart, det er så velkomponert, så velskrevet og så gjennomtenkt at jeg innimellom tar meg i å tenke at det hele er litt for glatt til at man helt kan ta det på alvor. Men det er en tanke som blir sjeldnere og sjeldnere jo lenger ut i boka jeg kommer, for det er også noe ekte her, jeg blir revet med, lurer på hvordan det går med de forskjellige personene, begynner å bry meg om dem, det er spennende, morsomt og også ganske ofte ganske trist. Og et så gjennomarbeidet stykke litteratur at det nesten tar pusten fra meg. Helt ned på setningsnivå, i hver eneste setning gjennom 830 sider er forfatterens stilistiske kontroll total, det er små kunstverk, fantastiske enkeltsetninger på hver eneste side. Rent stilistisk er det ingen annen forfatter en David Foster Wallace jeg vet om som har slik stålkontroll på det han skriver.


Anbefales på det varmeste, og er for øyeblikket inne på min topp ti liste over de aller beste romanene jeg har lest noensinne (så får vi se om den fortsatt er der om et par års tid). Det eneste jeg ville endret med denne boka er de tre-fire siste sidene, hvor det sklir litt ut i sentimentalt og kvasi-religiøst vissvass, men det er nesten litt deilig det også, å se at selv en mester kan slumpe til å ta noen enkelte feilskjær.

14 mars 2009

Watchmen

Jeg var på kino for noen dager siden og så Watchmen, filmen basert på tegneserieromanen til Alan Moore og David Gibbons. Alan Moore har jeg skrevet om før på siden her, og det er ingen hemmelighet at jeg setter han svært høyt. Watchmen har jeg lest en fire-fem ganger opp igjennom, og det er ingen tvil at den fortjener sin plass som en av de beste noensinne. Maken til tetpakket, gjennomarbeidet verk ser man ikke hver dag. Det skal dog sies at jeg synes den første halvdelen er adskillig bedre en den første, det er noe med Alan Moore og de super-intelligente overmenneskene han er så fascinert av som jeg rett og slett synes blir litt kjedelig. Eller kanskje pretensiøst er ordet. I dette tilfellet tenker jeg på to lange monologer med henholdsvis Dr. Manhattan og Ozymyndias som blir litt overkill. Vel, nok om det.

Filmen er bra, overraskende bra. Den er flatere enn tegneserien, noe som ikke er unaturlig med tanke på de svært forskjellige produksjonsforholdene de to mediene skapes under, men de har klart å holde på overraskende mye av den kompleksiteten som ligger i bunn. Rorsach er en vidunderlig karakter, og scenene med ham fungerer som bare fy. Det er tatt vare på, synes jeg, den grunnleggende tonen i serien, det moalsk ambivalente som gjør at man kan gå i dagevis og tenke over det man har lest/sett. Det er kanskje der det mest originale ved begge verkene ligger: superheltserier er kjent for sin svart/hvite moral (eller var i det i hvert fall på den tiden Watchmen ble skrevet) og det samme kan man si om superheltfilmer.

Alt i alt en svært sebar film og en fint addendum til serien. Slutten er på mange måter bedre en den originale.

Elefantfabrikken kaster terning:
Tegneserien: terningkast seks
Filmen: terningkast fire